Bankplassen og Christiania Theater

Christiania Teater

Fra 1837 til 1899 sto Christiania Teater på Bankplassen, der den grå murbygningen Bankplassen 4 står i dag. Det var viktig å få et norsk teater! Norge var blitt fri fra unionen med Danmark, og i union med Sverige sto vi mye friere.

Det nye teateret hadde plass til 900 tilskuere. I orkestergraven foran scenen satt 30 musikere som spilte til forestillingene.

Egen grunnlov

Etter 1814, da Norge fikk sin egen grunnlov, var man opptatt av at landet skulle bygges opp som selvstendig nasjon. Det handlet om politikk, økonomi, språk og kultur.

Under dansketiden måtte nordmenn til Danmark for å få høyere utdannelse, der lå Universitetet. Nå var mange forfattere og diktere opptatt av å skape et eget norsk skriftspråk.

Wergeland og Welhaven

To sentrale menn i språkdebatten var dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Mens Wergeland ønsket å fri seg fra det danske språket og påvirkningen fra Danmark, ønsket Welhaven å videreføre arven fra dansketida.

De to mennene kranglet mye og ofte. En av de mest kjente kranglene deres fant sted i Christiania teater, som lå ved Bankplassen.

Full action

Henrik Wergelands stykke «Campbellerne» ble oppført på Christiania teater i januar 1838. Salen var fullsatt. Welhavens tilhengere hadde selvsagt møtt fram i stort antall for å lage bråk. De hadde kjøpt inn fløyter og hadde med seg munnspill og diverse instrumenter.

Allerede før forestillingen startet satte de i gang med piping og blåsing. «Klapning, trampning, bravo- og hurraraab søgte forgjæves at døve den fryktelige musik fra piperne». Det ble ikke stille før orkesteret begynte å spille nasjonalsangen!

Flyvende kalosjer

Etter første akt begynte oppstandelsen igjen. Den varte nesten en time og ble en kamp mellom Wergeland og Welhavens tilhengere om hvem som kunne holde ut lengst. De vanlige tilskuerne forsøkte igjen å klappe og rope hurra mot scenen for å få bråkmakerne til å holde opp, noen kastet til og med kalosjer på dem, men til ingen nytte. Det låt som en rasende storm.

Politiet kom, men fikk ikke gjort stort, opprørerne var for mange. Først etter at skuespiller Peter Nielsen fra scenen oppfordret publikum til å holde seg i ro, fikk man endelig spilt stykket ferdig.

Slagsmål på plassen

Men snart brøt levenet løs for tredje gang. Publikum oppe i losjene bombarderte flokken som pep nede ved scenen med papirkuler, skråtobakk og stekte epler. Noen kastet kobbermynter. Damene lot seg også rive med, de viftet med lommetørklær og delte ut både stekte og ustekte epler til kasting, som de egentlig hadde med seg som snacks.

Politimesteren beveget seg mellom benkeradene og forsøkte med hjelp av flere konstabler å beslaglegge fløyter og pipende instrumenter. Noen ble slått med stokker, fikk parykkene revet av og det brøt ut fullt slagsmål.

Det fortsatte på plassen utenfor teateret. Om det var Wergeland eller Welhavens tilhengere som vant ble man ikke enige om, og man fortsatte å diskutere saken i avisene i lang tid etterpå.