Forsteder

Murtvangen førte til et skille mellom de som hadde råd og mulighet til å bygge og bo i byen, og de som måtte bosette seg på utsiden. Slik oppsto de mange forstedene til byen.

Selv om det egentlig var nedlagt forbud mot å gjenreise det gamle Oslo, ble dette gjort kort tid etter at Christiania var etablert. Dermed ble den gamle byen nå en av den nye byens forsteder.

Det skulle komme flere forsteder til rundt den nye byens murer i løpet av 1600-tallet, blant annet Grændsen, Fjærdingen og Vaterland (Sagbanken).

Da Vaterlands bro ble anlagt i 1654, utviklet også Grønland seg til å bli en av byens forsteder. Hammersborg ble etablert et halvt århundre senere, og hakk i hel kom bebyggelsen i Bergfjerdingen. Ingen av disse forstedene var en del av den opprinnelige planen for byen.

Byutvidelser

På slutten av 1850-tallet var byen i enorm utvikling. I tillegg til byutvidelsene, var også tilflytting med på å øke folketallet betraktelig.

Menneskene som flyttet til var ofte fattige og gjerne ute etter arbeid i storbyen. Dette førte til at det vokste frem et slags belte av gamle og nye forsteder rundt den nye bygrensen.

Da byen ble utvidet i 1878 inngikk Kristiania og nabokommunen Aker et samarbeid om regulering av et villabelte utenfor bygrensen.

Det ble stilt strenge krav til hus- og tomtestørrelser i hele villabeltet. Dette var for å unngå at det skulle vokse frem nye forsteder rundt den nye bygrensen.

Bymarken

Bymarken var et landområde som fungerte som felles dyrket mark for byens borgere og beitemark for husdyrene deres. Da Christiania ble anlagt, måtte kongen skaffe byen en ny bymark. I 1629 og 1632 fikk han lagt flere gårder beliggende mellom Akerselven og Skillebekken ut til bymark.

I utgangspunktet var løkkene knyttet til eiendommene i byen og kunne ikke overdras. Løkkene hadde ulik størrelse ut fra størrelsen på bygården de tilhørte.

Bymarken skulle være et kommunalt felleseie og borgerne fikk ikke lov til å bebygge løkkene sine med annet enn låver til høy og korn. Men de fant seg et smutthull ved å bygge et slags bolighus på taket av låven, noe som gjorde såkalte arklåver til et vanlig syn i Christianias bymark. Dessverre er ingen av disse låvene bevart i dag.

Fra bymark til landsteder

Ikke lenge etter kongebrevet begynte flere av byens rikeste borgere likevel å forsyne seg av bymarken. De gjerdet inn større områder som de deretter bebygde med både uthus og bolighus.