Straff på Christiania torv
Christiania torv
På 1600-tallet var straffen brutal. Brennemerking, kakstykning (pisking), avkutting av fingre og trekking av tenner ble utført av skarpretteren, ofte kalt bøddelen, her på Christiania torv.
En del av vandringen Her skal byen ligge!
Kaken
En av de vanligste straffene som ble gitt her på torget var kakstrykningen (pisking). Straffen ble som regel brukt mot de som var dømt for tyveri, prostitusjon eller leiermål. Leiermål betyr å få barn uten å være gift i kirken.
Kaken, en påle med lenker, ble i tillegg til piskingen brukt som gapestokk for de som skulle stå på utstilling for byens innbyggere. Personen som ble straffet i kaken ble bundet fast og pisket (Kakstryking).
Piskingen ble også kalt «å miste sin hud» for det var bokstavelig det ofrene gjorde.
Kaken sto oppstilt foran kirken og straffen ble gitt i forbindelse med gudstjeneste for å tiltrekke seg mange tilskuere. Hensikten med at så mange som mulig skulle se straffene var for å skremme andre fra å gjøre den samme forbrytelsen.
Pisken som ble brukt var ofte en ni-halet-katt. En pisk med ni lærfletter, eller ni ris og det ble gitt 27 slag med full kraft. Piskingen ble også kalt «å miste sin hud» for det var bokstavelig det ofrene gjorde.
Ære og moral
Straffen var annerledes på 1600-tallet enn i dag. Det var også det du kunne bli straffet for. Kirken hadde en sentral rolle i folks liv.
Begreper om ære og æresløshet sto sterkt. Ære var noe du kunne miste hvis du ble dømt for tyveri, å vitne falskt, tatt i løgn, bedrageri, mord og røveri.
Ærestapet betyde å bli støtt ut fra samfunnsfelleskapet. For eksempel kunne ikke en æreløs person være med i håndtverkslaugene eller vitne i retten.
Å bli dømt til å betale bot kunne også medføre tap av ære. Frem til boten var betalt var du æresløs. Å bli dømt til å betale bot var en av de vanligste straffene. Kunne du ikke betale boten måtte du sone fengsel på vann og brød. På 1600-tallet betydde dette som oftest et opphold i kjelleren på Gamle rådhus som ligger her på hjørnet av Christiania torv.
Lange fengselstraffer ble gjennomført som straffarbeid, ofte på festningene. Noen menn ble sendt helt til Bremerholm i Danmark. Kvinner som ble dømt til straffarbeid havnet gjerne på spinnehuset i Danmark. Dette fortsatte helt frem til 1741da Bremerholm ble nedlagt som straffested.
Barn utenfor ekteskap
I dag er det lov å få barn uten å være gift, men det ble straffet hardt på 1600-tallet. Å få barn uten å være gift i kirken ble kalt for leiermål. Grunnen til at dette var ulovlig var at det var et brudd på religiøse plikter og Guds lov. Ved å straffe brudd på denne loven beskyttet man samfunnsmoralen, det var derfor straffen i disse sakene også var veldig offentlig.
Presten hadde ansvar for å rapportere alle barn som var født utenfor ekteskap til fogden. De skyldige ble bannlyst av presten fra prekestolen og måtte skrifte offentlig i kirken. Å skrifte var et ritual for å forsones med Gud og menigheten.
Under skiftet måtte de skyldige stå foran alle i hele kirken under høymesse. Mens presten holdt formaningstale måtte de knele foran i kirken og svare på spørsmål. Ugifte mødre måtte oppgi navnet på barnefaren. Etterpå skulle de skyldige snu seg mot menigheten og be om forlatelse. Hensikten var å få de skyldige til å føle skam.
I tillegg til å skrifte i kirken ble de skyldige dømt til å betale bøter. Kvinnene skulle betale 12 lodd sølv, og mannen det dobbelte. Hvis de ikke kunne betale bøtene skulle de straffes med fengsel på vann og brød.
Straffen ble større jo flere ganger man ble dømt. Hvis en mann ble dømt tre ganger skulle han straffes på livet, ofte kunne dette omgjøres til en annen streng straff istedenfor. Kvinner som fikk tre barn utenfor ekteskap skulle straffes med kaken.
Forskjellsbehandling
Da Christiania ble etablert bak festningen gjorde det byen om til en millitærby. Dette endret hele byen og skapte ikke minst stor irritasjon blant innbyggerne som ikke var militære. Byens borgere fikk, i en periode på 1600-1700-tallet, beskjed om at måtte de ha militære og deres familier boende hjemme hos seg.
Det førte til gjentatt irritasjon at militære ikke var underlagt de samme lovene og domstolene som sivile. Soldater, offiserer og deres familier skulle altså dømmes av militærretten på Akershus festning, ikke av en sivil rett på Rådhuset. Hensikten med forskjellsbehandlingen var å gjøre det fristende for folk å verve seg til militære.
Dette ville blant annet si at døtre av soldater ble dømt i militær domstolen for leiermål, hvilket vil si at de var fritatt fra å skrifte i kirken og bøter. Straffen for leiermål i den millitære domstolen var åtte dagers fengsel i jern. Hvis en mann hadde gjort en kvinne gravid, kunne han velge å verve seg, og samtidig unngå både bøter, straff og til og med ekteskapet. Ordningen ble trolig misbrukt ved at soldater mot betaling tok på seg farskap for andre som ville slippe å bli straffet.
Anna var gift med legen, boksamleren og astrologen Ambrosius Rhodius og kom til Christiania sammen med mannen i 1637. På et adventselskap på Akershus slott i 1657 kritiserte Anna høyt de to borgermesterene i Christiania for maktmisbruk, umoral og korrupsjon.
En av de tingene som Anna Rhodius var opprørt over var borgermester Niels Lauritzens valg av kone. Borgermesteren og kona Margrete Lauritzdatter bodde i Rådhusgata 19 her på Christiania torv. Før Margrete giftet seg med borgermesteren var hun forlovet med Jens Jørgensen og hun fikk et barn med ham. Barnet fikk navnet Maren Jensdatter. Før bryllupet rekker å skje brøt Jens forlovelsen og dro ut av landet i all hemmelighet. Margrete søkte derfor om å bli skilt fra sin forlovede og fikk dette innvilget i 1841. Året etter giftet hun seg med borgemester Niels Lauritzen.
På grunn av dette mente Anna Rhodius at Margrethe var en kvinne med tvilsom moral og kalte henne en «Forhenværende hore». Hun mente at borgermesteren kun hadde giftet seg med henne for å få et steinhus, altså Rådhusgata 19. Anna Rhodius hadde flere eksempler på kvinner som hun mente skulle vært straffet med kakstrygning, men som isteden fikk beholde sin posisjon i samfunnet. Hun var sint for at folk ville sitte og spise eller drikke sammen med disse «urene» kvinnene.
Anna ga uttrykk for disse anklagene på Adventselskapet i 1657 og gjentok dem igjen i et langt brev hun skrev til sitt forsvar. Anna og mannen Ambrosius var opposisjonelle og svært kritiske til eneveldet og det de mente var korrupsjon blant flere ledende borgere i Christiania.
For anklagene ble hun og hennes mann (som forsvarte henne) dømt til æresløshet og satt i arrest på Akershus festning i 1661. Året etter ble de forvist til Vardøhus festning i Finnmark. I 1666 ble mannen Ambrosius benådet av stattholderen i Christiania. Anna derimot ble værende på Vardøhus festning til hun døde samme år.
Skarpretteren
Skarpretteren, også kalt bøddelen, hadde ansvaret for å gjennomføre straffene. Det var han som brennmerket tyveridømte, kuttet av fingre og hender, trakk tenner og kakstrøk. Han hengte eller hugget hodet av de som var dømt til døden. Det var et brutalt yrke som gjorde skarpretteren til en beryktet person i byen.
En grunn til dette var tanken om skarpretteren ved å piske og henrette forbrytere mistet sin ære og at denne æresløsheten kunne smitte enten ved sosial eller fysisk kontakt. Skarpretteren bodde derfor ofte for seg selv utenfor byen. Til tross for dette var skarpretteren en viktig og høyt betalt kongelig embedsmann.
Nicolay Pflug ble ansatt som skarpretter i Christiania i 1691 og var i stillingen frem til han døde ti år senere. Han var den første skarpretteren i Christiania fra tysk skarpretter familie. Til tross for det sosiale stigmaet i Pflugs arbeid hadde han en fremskutt posisjon i bysamfunnet. Han eide en stor bygård i Kongens gate som var rikt møblert, han hadde fine klær og mange verdisaker. Han gikk blant annet med parykk, noe som bare de rikeste i samfunnet hadde råd til.